Hopp til hovedinnhold
Aktuelt

Banebrytende forskning innen behandling av spiseforstyrrelser

– Vi har turt å være kontroversielle, og våget å gjennomføre, sier doktorgradsstipendiat Therese Fostervold Mathisen ved Norges Idrettshøgskole (NIH).

Dame løper

 

FAKT - Fysisk aktivitet- og kostholdsterapi, er tittelen på hennes doktorgradsarbeid. Jorunn Sundgot-Borgen er hovedveileder på studien, med professor Jan Rosenvinge, Universitet i Tromsø, som biveileder.

Med midler fra N.K.S. sine forskningsfond har Mathisen i sitt doktorgradsarbeid våget å gjøre kontroversielle grep i behandlingen av bulimi og overspisingslidelse. «Gullstandarden» for behandling av bulimi er kognitiv adferdsterapi, og det har uansett vært bred enighet om at mentale lidelser som spiseforstyrrelser skal møtes med et egnet psykologisk basert behandlingstilbud. Men selv med gullstandarden vet man at mindre enn 50 prosent av de som behandles blir friske.

Derfor må det tenkes nytt, sier Therese Fostervold Mathisen, ernæringsfysiologi fra Universitet i Oslo, og i tillegg utdannet i å bruke fysisk aktivitet som forebygging og behandling for en rekke fysiske- og psykiske lidelser ved NIH.

Kompleks forstyrrelse

Det kan ta flere år før en person innser at han/hun har spiseforstyrrelser. 

Manglende selvinnsikt er en del av sykdomsbilde. I begynnelsen har man jo kontroll og opplever ikke dette som noe problem. Det kan gå flere år før man oppsøker hjelp. Og dersom man søker hjelp er det lange ventelister, siden det er begrenset tilgang på rette faggruppen innen det psykiske helsetilbudet, sier Fostervold Mathisen.

Banebrytende forskning innen behandling av spiseforstyrrelser

Mot alle råd

Verdens helseorganisasjon fremmer fysisk aktivitet blant de fire viktigste virkemidlene for å fremme god psykisk og fysisk helse, og for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer.

Men når det gjelder behandling av spiseforstyrrelser, finnes det ingen gode og etablerte råd om hvordan man kan gå fram. 

I psykiatrien får som oftest ikke denne sykdomsgruppen trene, fordi man frykter at trening misbrukes og forsterker sykdommen. En god andel av de med spiseforstyrrelser misbruker trening, og trener ikke fordi det er gøy, men for å kvitte seg med kalorier eller for å dempe uro. I vårt prosjekt lærer de å få et normalt og helsefremmende forhold til fysisk aktivitet, slik de også lærer å få et sunt forhold til mat og måltider igjen, forklarer Mathisen.

Over 16 uker foregikk behandlingen ved NIH, der erfaringsutveksling, opplæring og trygging rundt fysisk aktivitet og kosthold var fokus. Å knuse myter om mat og trening er en del av å lære seg veien til et bedre liv, og spesielt i en tid hvor bloggere påberoper seg kunnskap som overhodet ikke er vitenskapelig forankret, og ofte kan være drevet av egen forstyrret atferd til trening og kost.

Behandlingstilbudet spiller på deltakernes interesser; kosthold og aktivitet. Det har også vært viktig at alt har skjedd i trygge rammer og med faglig sterke terapeuter for de som har deltatt, sier Mathisen.

Ser lovende ut

Doktorgradsarbeidet som opprinnelig skulle ta tre år nærmer seg nå fem år.

– Vi startet med 420 som ville være med i prosjektet, men vi hadde visse kriterier for at folk skulle få være med. Først og fremst måtte vi vite med sikkerhet at de som meldte seg faktisk hadde en klinisk spiseforstyrrelse, dernest var vi klare på at vi ikke kunne yte annen psykisk behandling, så de med tydelig behov for annen ytterligere behandling, kunne vi ikke inkludere. 

Noen falt av underveis, hvilket ikke er en ukjent utfordring under behandling og forskning. Det skyldes ulike forhold, som praktiske hensyn (flytting, skole/arbeid, tidspress, familiære hensyn etc), men også som følge av utfordringer med motivasjon og stayer-evne i perioder som føles vanskelige. Likeså er det en terskel for noen å gå inn gjennom dørene til NIH som fremstår som selve symbolet på det som er friskt, sunt og «vellykket». Likevel velger vi å tro at vårt behandlingstilbud, tilknyttet NIH, har vært en motivasjon og døråpner for mange som trenger behandling, når alternativet er å søke seg mot sykehus og klinikker. Det kan kanskje føles enklere å søke seg mot en institusjon som forbindes med helse og funksjon, framfor mot tilbud som forbindes med diagnoser, sykdom og behandling? 

I alt 111 av de opprinnelige 156 personene som startet opp behandlingen, fullførte. Halvparten av deltagerne har altså fått trenings- og kostholds terapi, mens den andre halvparten har fått kognitiv adferdsterapi. Begge behandlingstilbud har strukket seg over 16 uker, og bestått av totalt 20 terapi treff. Vi er nå endelig inne i analysefasen etter at behandlingsgruppene ble avsluttet julen 2016. Det er utrolig mye informasjon som foreligger og som nå analyseres fortløpende. Ikke bare ser vi på behandlingsutfallet, men vi har også langtids oppfølging inntil 2 år etter avsluttet behandling. Det er et komplekst arbeide og tar tid, men nå ser vi lyset i enden av tunnelen, sier Therese Fostervold Mathisen.

Et tilbud for «alle»

Hun kan ikke røpe noen klare tall nå, men smiler og bekrefter hyggelig funn.

I lys av siste årets mediesaker om vanskelig tilgang til behandlingsapparat, er det spennende å vise til at det ved NIH utdannes cirka 30-35 studenter i året som har mastergrad i å bruke fysisk aktivitet som et forebyggende og behandlende element ovenfor flere lidelser. Prosjektet har også ført til at man har fått ny kunnskap om spiseforstyrrelsene bulimia nervosa og overspisingslidelse.

I dag er det mye kunnskap og fakta om anorexi og hvordan kroppen påvirkes av denne lidelsen, men svært mangelfullt når det gjelder bulimi og overspisingslidelser, som er de lidelsene de fleste har, sier hun. Våre funn tilsier at det er på høy tid å ta fysisk aktivitet aktivt inn i behandlingstilbudet til denne gruppen; noe annet er nesten uforsvarlig sett i lys av de funn vi har hatt om deres fysiske helse.

Gå i front med oss for forskning på kvinnehelse ved å bli medlem i Sanitetskvinnene