Kvinner har et dårligere møte med helsetjenestene enn menn. Kvinnehelse er systematisk underprioritert. Såkalte «kvinnesykdommer» blir ofte ikke ansett som like alvorlige, får ikke like mye midler og blir ikke forsket like mye på. Sykdommer som primært rammer kvinner, har lav status.
Et helt år har nå gått siden det ble lagt frem en offentlig utredning (NOU) om kvinnehelse. Da krevde Kvinnehelsealliansen, som vi representerer, en tverrpolitisk stortingsmelding for å sikre langsiktig og strukturell satsing på kvinnehelse. Alliansen består av pasient- og brukerorganisasjoner som kjemper for kvinnehelse i Norge. Vårt krav ble ikke møtt, men til gjengjeld ble vi lovet at kvinnehelse skulle bli en sentral del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan og at det legges frem konkrete forslag til tiltak og en plan slik at kvinnehelse blir behandlet i Stortinget. Dette ble enstemmig vedtatt i Stortinget i oktober 2023.
Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som ble presentert fredag, ble en stor skuffelse. Et underkapittel på seks sider var den plassen kvinnehelse fikk. Resten av planen mangler i stor grad kjønnsperspektiv. Med unntak av konkrete tiltak i føde- og barseltilbudet, er det lite i planen som svarer til forventningene om strukturelle tiltak og endringer. Den manglende satsingen på kvinnehelse vi fremdeles opplever, er dermed et klart brudd på stortingsvedtaket.
Vi er sterkt kritiske til at helseminister Kjerkol ikke svarer på instruksen fra Stortinget. Vi er også bekymret for at en regjeringsstrategi forblir nettopp det, en strategi som bare regjeringen har eierskap til, uten øremerkede midler og konkrete systemiske tiltak i Stortinget. Kvinnehelse er et tema som alle politiske partier må ha et eierskap til. Dette sikres best gjennom en stortingsmelding.
Det er bred enighet blant politikere og interesseorganisasjoner om at kvinnehelse skal løftes, men hvor blir det av de store strukturelle endringene som sikrer at dette skjer? Ett år etter at NOUen ble presentert av Kvinnehelseutvalget finnes det fremdeles ingen øremerkede midler, og det foreligger ikke en gang en strategi.
Festtalene er fulle av løfter og lovord, men innholdet skyves stadig fremover, tiltakene treneres og prosessen utvannes. Helseministeren har gang på gang lovet en satsning på kvinnehelse. Alt for lenge har vi smurt oss med tålmodighet og latt tvilen komme henne til gode. Derfor hadde vi også en forventning om at regjeringen i Nasjonal helse- og samhandlingsplan tydelig skulle svare på hvordan den vil følge opp funnene om systematisk forskjellsbehandling av kvinner i helsetjenestene – og de 75 tiltakene NOUen fra Kvinnehelseutvalget skisserer.
45 år etter at Likestillingsloven ble vedtatt i 1978, er det fortsatt en lang vei til likeverdige helsetjenester. Kvinnehelse er ikke noe særhensyn. Kvinnehelse er også mer enn et interessepolitisk spørsmål. Det handler om grunnleggende pasientsikkerhet og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten.
Vi undrer oss over hvor lenge vi som samfunn kan leve med at kvinner ikke har en likeverdig helsetjeneste.
Så Kjerkol, når skal du ta kvinnehelse på alvor?
Skrevet av:
Elisabeth Swärd, Sanitetskvinnene
Vibeke H. Bolstad, Landsforeningen Kvinnelige Bekkenleddhelse
Ann Helen Brendehaug, PCOS Norge