Skrevet av Lars Inge Leirflåt
Som pårørende av en med endometriose har Lars Inge Leirflått stått på sidelinjen over flere år, og blitt godt kjent med livet sammen med en med en underprioritert kvinnelidelse.
Jeg har blitt spurt flere ganger om jeg orker dette, og om jeg ikke burde tenke mer på meg selv. Hva med de aktivitetene jeg liker å gjøre og som gir meg energi, skal jeg måtte oppleve alt det alene? Og ja, tanken har slått meg, ting kunne vært enklere. Men er det oppskriften på et godt liv, å kun tenke på seg selv, å gi seg når ting blir vanskelig? Hvem ville jeg vært da?
Tanken forsvant like fort som den kom. Det er ikke slik det fungerer, du velger ikke om du vil støtte den som trenger deg eller ikke. Jeg tok mitt valg. Jeg tok det for snart syv år siden. Dette var kvinnen i mitt liv.
Å elske er et verb
Vi ble fort kjent, men jeg visste ikke da hvor lite jeg egentlig visste. Hvor lite jeg kjente til Endometriose. Det har faktisk tatt meg flere år å bli kjent med sykdommen. Ofte har det vært gjennom sykehusbesøk, mest gjennom medisinering og feilslåtte virkemidler. Sterke og avhengighetsskapende preparater. Flere ganger har hun måtte insistere på at det forslaget legene kommer med er en dårlig vurdering og ikke vil hjelpe henne, fordi hun har prøvd det før og faktisk blitt verre av det. Å sitte på sidelinjen og se at en person som nesten er på bunn, må kjempe en kamp mot systemet, det er så urettferdig. Jeg føler meg hjelpeløs. Det krever faktisk at jeg som pårørende skal måtte reise meg opp, og gi klar beskjed om at dette ikke går. Det er det ikke ofte jeg har klart, kanskje aldri.
Støtt vår kamp for flere midler til forskning på kvinners helse. Bli medlem i dag!
Vi har opplevd mye sammen vi to. Ja, dalene har vært og er til tider dype, men det har også knyttet båndet vårt sterkere sammen. Jeg gjør så godt jeg kan for å elske henne hver dag. For «elske» er et verb, det er ikke noe som skjer av seg selv, og det oppstår ikke ut fra ingenting. Det krever innsats og tålmodighet. Det krever forståelse og aksept, når du egentlig ikke vil noen av delene.
Likevel vet jeg med sikkerhet at å gå gjennom dette, ikke er noe hun skal måtte gjøre alene. Åpenhet mellom oss, og de rundt oss har vært svært krevende, men også viktig. Det er ikke alle som forstår, eller som vil forstå. Kroniske sykdommer, psykisk helse, det er dessverre fortsatt vanskelig for mange å snakke om.
Så har vi oss, de pårørende.
Vi som har en fot i begge leire.
Ikke er vi syke. Ei heller helt friske.