Vi har sviktet dem som aller mest trenger noen. Det er konklusjonen fra Riksrevisjonens gjennomgang av tjenesten til mennesker med samtidig rus- og psykiske helseproblemer. I en rapport de la fram i år slår det fast: «Myndighetene har ikke sørget for at personer med psykisk lidelse kombinert med ruslidelse får den hjelpen de trenger. Det kan få alvorlige konsekvenser for den enkelte, familiene deres og samfunnet.»
I mange tilfeller er dette mennesker som er vanskelige å hjelpe. Problemene er store og kompliserte. De samarbeider ikke alltid så bra. De tar ikke alltid gode valg for seg selv. Presset opp i en umulig livssituasjon er det flere som blir voldelige og truende.
Det er det tøft å stå i – både for den syke selv, og for den som skal hjelpe. Og når staten svikter er det familiene som bærer byrden, særlig kvinnene. Og alt for ofte står de alene.
Sanitetskvinnene driver veiledningssentre for pårørende. Der møter vi dem. De utslitte mødrene, søstrene og bestemødrene. De er ofte kvinner. De har ofret mye for sine kjære; både helse, økonomi, arbeid og fritid blir skadelidende. Ofte skammer de seg. Ofte har de ingen å snakke med. Ingen som hjelper dem.
Samtidig som behovet i befolkningen øker, kuttes det i helsetjenestene i rus og psykisk helse. Ventetidene øker. Langtidsplassene legges ned. Oppholdene for rusrehabilitering blir kortere. Mer behandling skal gjøres mens den syke bor hjemme.
Men omsorgsbehovet blir ikke borte selv om tjenesten strammer inn. Ansvaret blir bare flyttet. Familiene tar støyten.
Det har en høy pris.
NRK har spurt 100 pårørende om belastningen de står i. En av fire forteller om tap av lyst til å leve, nesten halvparten har hatt fravær fra skole eller jobb. Det er i tråd med tidligere forskning. Et dansk studie viser til at mer enn halvparten av pårørende i psykisk helse selv blir syke av belastningen.
«Pårørende lever ofte med konstant usikkerhet om hvordan det går med personen de bryr seg om, og må håndtere krisesituasjoner som kan oppstå». Dette gir gjenklang i våre samtalerom. De som kommer til oss er utslitt etter å ha levd år etter år i en unntakstilstand de ikke ser slutten på. Hjelpen finnes ikke. Riksrevisjonen finner at bare 8 prosent av kommunene oppgir å i stor grad gi avlastning til pårørende. De beskriver videre at de pårørendes behov ikke blir kartlagt, og de faller ofte utenfor hjelpeordningene.
I en tid der vi har skrikende behov for mer arbeidskraft og det diskuteres høyt og lavt hvordan vi kan få ned kvinners sykefravær, kan vi ikke lukke øynene for denne sammenhengen. Når vi kutter i omsorgstjenesten, om det er i rusfeltet, eldreomsorgen eller i oppvekst flytter vi oppgavene til familiene, og oftest til kvinnene.
Den høye sysselsettingen av kvinner vi har i Norge er bare mulig fordi vi har hatt en solid velferdsstat, som sikrer at også kvinner med ansvar for barn, eldre, pleietrengende eller syke kan gå på jobb i trygg forvissning om at deres kjære blir ivaretatt. Når velferdsstaten svikter, er konsekvensene at kvinner presses ut av arbeidslivet. Se også hele vår debatt fra Arendalsuka.
Denne kronikken var først publisert i Dagsavisen 01 juli 2025.