En gruppe på 24 kvinner ble fulgt gjennom graviditet og fram til seks måneder etter fødsel. 23 av dem opplevde forverring allerede under svangerskapet. Spiseproblematikk i denne perioden av livet kan få alvorlige konsekvenser for helsa til både mor og barn, derfor er det viktig å få mer kunnskap.
Sommerfeldt fikk støtte fra vårt forskningsfond for kvinnehelse til å forske på dette. I forskningsintervjuer med kvinnene fant hun at forverringen ofte hang sammen med redsel for å miste kontroll over kroppen, identitetstap, usikkerhet og uforutsigbarhet, og at de mislikte de kroppslige endringene graviditeten innebar.
Mange synes overgangen til mammalivet og endringene i kroppen er vanskelig, og kan bruke gamle strategier for å håndtere en kropp og et sinn i endring, sier Sommerfeldt.
Hun mener det også er uheldig hvordan gravide møtes når det gjelder råd om kosthold, både de offisielle rådene på HelseNorge, på helsestasjonen og i helsevesenet generelt. Overalt er det fokus på kalorier, vekt og kostplaner.
Det dreier seg mye om tall igjen. Man måles og veies, råd og løsninger kommer, selv uten at kvinnen selv har bedt om det. Kostrådene som gis er konkrete og det skrives for eksempel nøyaktig hvor mange flere kilokalorier en gravid skal spise i hvert trimester. Et viktig budskap i arbeid med spiseforstyrrelser er jo at vi spiser mat, og ikke kalorier. Så dette blir feil. Dette er det kvinnene selv forteller at de i sin tilfriskning har jobbet for å komme seg vekk fra, å tenke ja-nei, rett-galt og antall kalorier, sier Sommerfeldt.
Hun er opptatt av at spiseforstyrrelser i dag ofte behandles med et utenfra og inn-perspektiv, hvor man er veldig opptatt av tallet på vekten og hvor mye mat de spiser. Hun mener det er bedre å tenke innenfra - og ut, altså ta utgangspunkt i personens egen opplevelse og refleksjoner rundt kropp og mat.
Spør: Hvordan kjennes kroppen? Hjelp kvinnen til å bli mer påkoblet seg selv og barnet. Gravide trenger noen å snakke med om de kroppslige endringene og egne følelser rundt det. På helsestasjonen vil det være til hjelp om det også ble en samtale om hvordan det kjennes å være gravid og hvordan kroppen erfares - akkurat nå.
Hun mener vi generelt i helsevesenet ikke er så gode til å jobbe med opplevelsen av egen kropp. Graviditet innebærer også er mulighet til å få et nytt forhold til kroppen sin, man kan få et mer positivt forhold til kroppen når man erfarer hva den kan gjøre. Det kan også være utgangspunkt for bedre kontakt med egen kropp.
Hun håper retningslinjene for hvordan gravide skal møtes kan oppdateres til å inkludere dette. Det er spesielt viktig at gravide med spiseforstyrrelser følges opp på en god måte.
I verste fall kan det å være gravid bli en ny prestasjonsarena, en ny konkurranse, om å være den peneste og slankeste gravide. Noen fortalte i intervjuene at å være gravid samtidig med venninner, kan gjøre at det blir en konkurranse, sier hun.
Vi må se på spiseforstyrrelser i et livsløpsperspektiv, mener hun. Når en baby fødes, fødes også en mor. Det kan være vanskelig når du ikke er trygg på egen rolle. Noen liker jo den nye identiteten og vil gjerne bli gravide på nytt, mens for andre kan det være problematisk. De som har en sårbarhet fra før er mer utsatt under endring. Graviditet og barseltid gir også økt risiko for depresjon og psykoser.
Men i sårbare tider kan vi også utvikle oss. Graviditeten er en viktig arbeidstid. Hjelper du mor, hjelper du barnet, det gjelder også forholdet til mat og kropp.
Avhandlingen heter: Bodies out of control - Qualitative studies of pregnancy and early motherhood experiences among women with a history of eating disorders. Den ble avlagt på Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Veiledere har vært Arne Holte og Ingela Lundin Kvalem, begge er professor emeritus ved Psykologisk Institutt, Universitet i Oslo.