Avdelingsleder for virksomhetene i Sanitetskvinnene
Å bygge opp et nytt liv etter samlivsbrudd kan være vanskelig og ensomt. De som bryter med en voldelig partner, sliter i tillegg med skadevirkninger av volden. Selvfølelsen må bygges opp på nytt, og ofte må de samtidig skape et sosialt nettverk på et nytt sted. Det er vanskelig uten hjelp.
Den første tiden etter at voldsutsatte forlater krisesenteret er en sårbar periode. Vi vet ikke sikkert hvor mange av dem som forsøker å forlate en voldelig partner som lykkes, for forskningen er mangelfull. Men det vi vet, er at oppfølging av den voldsutsatte i den første perioden er avgjørende. Dette ansvaret ligger hos kommunene.
Krisesenterloven slår fast at kommunen har plikt til å gi de som har vært utsatt for vold i nære relasjoner helhetlig oppfølging. Det innebærer ikke bare et krisesentertilbud, men også samordning med andre kommunale tjenester den voldsutsatte trenger, og rutiner for godt samarbeid dem imellom.
Mange kommuner svikter
Virkeligheten er at mange voldsutsatte møter et oppstykket hjelpeapparat, der det er usikkert hvem som skal gjøre hva. Særlig gjelder dette i den viktige fasen der de skal etablere seg på nytt etter brudd med en voldelig partner.
I en undersøkelse fra 2018[1] kom det fram at bare 40 prosent av kommunene hadde en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. I en rapport fra i år[2] vises det at mange handlingsplaner og veiledere i kommunene ikke legger vekt på reetableringsfasen. Denne fasen er helt avgjørende for å unngå retur til den voldelige partneren. I tillegg har mange av handlingsplanene få konkrete tiltak og mangler forankring hos dem som skal jobbe etter planene, slik at de ikke fungerer effektivt.
Riksrevisjonen har i år slått fast at svakheter i det helhetlige hjelpetilbudet kan bety at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger[3]. Staten har ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp og fått kommunene til å ta sitt ansvar for vold i nære relasjoner. Når mange kommuner ikke har rutiner eller avtaler for samarbeid mellom de ulike tjenestene, kan det gå utover de voldsutsatte, konkluderer Riksrevisjonen.
Vi krever bedre hjelp til voldsutsatte
Riksrevisjonens funn må få konsekvenser. Vi må forbedre tilbudet til voldsutsatte! Frivillige i Sanitetskvinnene støtter voldsutsatte i reetableringsfasen med tilbudet Ressursvenn. Vi hjelper voldsutsatte med sosial støtte og praktiske gjøremål i en fase der mange kjenner seg veldig alene. Denne frivillige innsatsen skal være et supplement, men enkelte frivillige gjør mer, fordi kommunene ikke tar nok ansvar.
Bli frivillig i Sanitetskvinnene og hjelp oss å hjelpe de som trenger det mest.
Vi har mange forslag til forbedringer. En start er å sette ned et utvalg som går gjennom praksis og bestemmer en standard for hva alle voldsutsatte minimum har krav på. Det må sikres at alle kommunene følger opp sitt ansvar. Det betyr blant annet at alle kommuner må ha en aktiv handlingsplan mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, som det jevnlig skal rapporteres på, slik at den blir brukt aktivt. Planen må også gjelde konkrete tiltak i reetableringsfasen, og inkludere plikt til å følge opp voldsutsattes helseutfordringer med tilrettelagte helsetjenester.
Øke kompetanse hos hjelpeapparet
Krisesentertilbudet over hele landet må være godt nok, det er viktig for å sikre lavterskel informasjon, hjelpetilbud og rådgivning. Mange steder er tilbudet mangelfullt på grunn av for stramme budsjetter. Politiet må også ha nok kompetanse og ressurser til å sikre voldsutsattes rettigheter. Det betyr blant annet å benytte nødvendige sikkerhetstiltak i voldssaker, slik som omvendt voldsalarm, ordinær voldsalarm, besøks- og kontaktforbud og skjult adresse.
Som samfunn må vi slutte å spørre «hvorfor går hun ikke?», og heller ta skikkelig vare på de modige voldsutsatte som gjør nettopp det.
[1]
[2]
[3]